Permisjon og småbarnstiden :-)
Mini er snart 6 måneder, og det er faktisk bare 2,5 måneder igjen av permisjonen til mor. 1.januar 2015 er det slutt på å være hjemme og kose seg med lille Marianne. I teorien iallefall; jeg tar årets sommerferie i januar, så vi får jevnet ut 3 ukers gap mellom mammaperm og pappaperm :-)
Det er kanskje flere mødre der ute som er i samme båt som oss; er 39 år gammel og førstegangsforelder. Det satt langt inne å få lille mirakel, så dette er rett og slett en helt utrolig bonus i livet! Trodde etter nesten 10 år at vi kom til å forbli barnløse, og plutselig var hun der!
Egentlig skulle vi inn til samtale og undersøkelse på Rikshospitalet for prøverørsforsøk den 10 september i fjor. Ventet nesten et år på den innkallingen. To dager før måtte jeg ringe og si "Den timen på onsdag, eh.... trenger jeg visst ikke lenger..." Hun som svarte lo godt; dette har de opplevd før.
Å være gravid når man er over 38 år gammel er et eventyr på mange måter. Ekstra oppfølging er flott, og skulle vært tilgjengelig for flere. Syns kanskje det ble litt mye når jordmor på Gjøvik sykehus sa flere ganger i løp av samtale etter ultralyd nr 4 at jeg måtte nok ha en ultralyd til, "Det er ikke noe farlig altså, det er på grunn av alderen din"... Og fastlegen skulle ta utvidet blodsukkerprøve, og årsaken var "Det er ikke noe farlig altså, det er på grunn av din HØYE alder". Da begynte jeg virkelig å kjenne meg gammel...
Jeg tror mange gravide får kommentarer og råd osv som er velmenende og i det heletatt, men noen ganger blir det litt mye. Flere sa til undertegnede at jeg var "flink å holde vekta nede".... Jeg gjorde ingenting for å holde vekta nede; jeg spiste som en helt, men la ikke på meg. Fenomenet kalles med fancy språk "Hyperemisis gravidarum". På ekte plebeiersk; Rope på elgen - døgnet rundt... Gikk heldigvis over i uke 16, så jeg slapp intravenøs næring. Og så trøsten da; "Morgenkvalme er den beste kvalmen som finnes!" - eh...nei... ikke denne kvalmen. Prøvde mye forskjellig for å dempe fenomenet. De første ukene i svangerskapet brukte jeg akupuktur-bånd rundt håndleddet, og det fungerte faktisk i noen uker. Så ingefærkapsler, virket også i en begrenset peride. Så måtte jeg be om medisiner; Postafen... Virket ikke. Ikke placebo-effekt engang... Men så forsvant kvalmen av seg selv i uke 16. Jeg slapp med andre ord billig unna. Mange går hele svangerskapet med dette!
Mini kom 3 uker for tidlig. Det er tid for å rose helsevesenet på ordentlig. Vi ble fulgt tett hele veien, og spesielt fra uke 34 og ut, da det viste seg at fostervannet rett og slett forsvant. Lillehammer sykehus tok over for Gjøvik, for her var det lite fostervann, lite plass, seteleie... Mini måtte ut før termin. 27.april ble jeg lagt inn, og samme dag var mini ute:-). Ultralyd viste at det ikke var noe fostervann igjen, så jeg fikk beskjed om at det ble keisersnitt neste morgen kl. 08.00. Etter et par timer "fritid" kom jordmor og leger inn og sa følgende; "Det er så fullt i timeplanen i morgen. Vi tar det i dag..." En pedagogisk hvit løgn, og så satte de i gang. Godt jeg ikke skjønte tegningen, for da hadde jeg nok blitt noe stresset.
Keisersnitt er en fin ting. Jeg har kommet til at det meste er verre i fantasien enn i virkeligheten. Fryktet keisersnitt, og tenkte at det ville bli en lang "recovery". Redd for smerter, for infeksjoner og alt det som hører med massive operasjoner. Vel, smerter; joda, men når det holder med Paracet og Voltaren så er det faktisk ikke så ille. Ingen infeksjon, ikke et snev av trøbbel etter keisersnitt. Flinke leger og sykepleiere gjorde at jeg kjente meg trygg på at dette går bra. Dessuten er det vel slik at når babyen er ute, så blekner det meste av de bekymringene man hadde før. Og nye bekymringer dukker opp ;-)
Amming... sukk... En sykepleier kom i skade for å si "Det kommer av seg selv". Det gjør det ikke. Mini fikk det ikke til. Så her ble det 3 uker med pumping og flaskemating, før lokal helsesøster sa at "Tenk deg om. Vil du virkelig bruke 8 timer i døgnet på pumping, og like mange på mating? Når skal du ha tid til å nyte tiden med babyen?". Hun skulle hatt en medalje og litt til. En nybakt mamma med mørke ringer under øynene er ikke noe særlig. Var så fokusert på at morsmelk er eneste løsning at jeg til og med glemte at jeg selv måtte ha mat... Da la jeg vekk brystpumpa og kjøpte NAN og Hipp på butikken, og har ikke sett meg tilbake. Skulle gjerne ammet, for det er langt mer praktisk enn å holde på med å varme vann, sterilisere flasker, blande NAN riktig osv. Og så skaffet jeg en app som minte meg på å spise:-).
Det har gått 6 måneder nå, og vi blir bedre og bedre kjent med ei glad lita jente, som virkelig er vår øyensten. Om noen dager skal vi på kontroll med henne, for hoftene. Alle seteleiebarn blir undersøkt for hoftedysplasi, og mini hadde Frejkas-pute i 12 uker. Nå håper vi at denne kontrollen vi har framfor oss blir den siste.
Å være gravid når man er over 38 år gammel er et eventyr på mange måter. Ekstra oppfølging er flott, og skulle vært tilgjengelig for flere. Syns kanskje det ble litt mye når jordmor på Gjøvik sykehus sa flere ganger i løp av samtale etter ultralyd nr 4 at jeg måtte nok ha en ultralyd til, "Det er ikke noe farlig altså, det er på grunn av alderen din"... Og fastlegen skulle ta utvidet blodsukkerprøve, og årsaken var "Det er ikke noe farlig altså, det er på grunn av din HØYE alder". Da begynte jeg virkelig å kjenne meg gammel...
Jeg tror mange gravide får kommentarer og råd osv som er velmenende og i det heletatt, men noen ganger blir det litt mye. Flere sa til undertegnede at jeg var "flink å holde vekta nede".... Jeg gjorde ingenting for å holde vekta nede; jeg spiste som en helt, men la ikke på meg. Fenomenet kalles med fancy språk "Hyperemisis gravidarum". På ekte plebeiersk; Rope på elgen - døgnet rundt... Gikk heldigvis over i uke 16, så jeg slapp intravenøs næring. Og så trøsten da; "Morgenkvalme er den beste kvalmen som finnes!" - eh...nei... ikke denne kvalmen. Prøvde mye forskjellig for å dempe fenomenet. De første ukene i svangerskapet brukte jeg akupuktur-bånd rundt håndleddet, og det fungerte faktisk i noen uker. Så ingefærkapsler, virket også i en begrenset peride. Så måtte jeg be om medisiner; Postafen... Virket ikke. Ikke placebo-effekt engang... Men så forsvant kvalmen av seg selv i uke 16. Jeg slapp med andre ord billig unna. Mange går hele svangerskapet med dette!
Mini kom 3 uker for tidlig. Det er tid for å rose helsevesenet på ordentlig. Vi ble fulgt tett hele veien, og spesielt fra uke 34 og ut, da det viste seg at fostervannet rett og slett forsvant. Lillehammer sykehus tok over for Gjøvik, for her var det lite fostervann, lite plass, seteleie... Mini måtte ut før termin. 27.april ble jeg lagt inn, og samme dag var mini ute:-). Ultralyd viste at det ikke var noe fostervann igjen, så jeg fikk beskjed om at det ble keisersnitt neste morgen kl. 08.00. Etter et par timer "fritid" kom jordmor og leger inn og sa følgende; "Det er så fullt i timeplanen i morgen. Vi tar det i dag..." En pedagogisk hvit løgn, og så satte de i gang. Godt jeg ikke skjønte tegningen, for da hadde jeg nok blitt noe stresset.
Keisersnitt er en fin ting. Jeg har kommet til at det meste er verre i fantasien enn i virkeligheten. Fryktet keisersnitt, og tenkte at det ville bli en lang "recovery". Redd for smerter, for infeksjoner og alt det som hører med massive operasjoner. Vel, smerter; joda, men når det holder med Paracet og Voltaren så er det faktisk ikke så ille. Ingen infeksjon, ikke et snev av trøbbel etter keisersnitt. Flinke leger og sykepleiere gjorde at jeg kjente meg trygg på at dette går bra. Dessuten er det vel slik at når babyen er ute, så blekner det meste av de bekymringene man hadde før. Og nye bekymringer dukker opp ;-)
Amming... sukk... En sykepleier kom i skade for å si "Det kommer av seg selv". Det gjør det ikke. Mini fikk det ikke til. Så her ble det 3 uker med pumping og flaskemating, før lokal helsesøster sa at "Tenk deg om. Vil du virkelig bruke 8 timer i døgnet på pumping, og like mange på mating? Når skal du ha tid til å nyte tiden med babyen?". Hun skulle hatt en medalje og litt til. En nybakt mamma med mørke ringer under øynene er ikke noe særlig. Var så fokusert på at morsmelk er eneste løsning at jeg til og med glemte at jeg selv måtte ha mat... Da la jeg vekk brystpumpa og kjøpte NAN og Hipp på butikken, og har ikke sett meg tilbake. Skulle gjerne ammet, for det er langt mer praktisk enn å holde på med å varme vann, sterilisere flasker, blande NAN riktig osv. Og så skaffet jeg en app som minte meg på å spise:-).
Det har gått 6 måneder nå, og vi blir bedre og bedre kjent med ei glad lita jente, som virkelig er vår øyensten. Om noen dager skal vi på kontroll med henne, for hoftene. Alle seteleiebarn blir undersøkt for hoftedysplasi, og mini hadde Frejkas-pute i 12 uker. Nå håper vi at denne kontrollen vi har framfor oss blir den siste.
